I barnetoget 17.mai er det lagt inn stopp ved Omsorgstunet og ei avsluttning ved minnestøtta ved kirka. Ved Omsorgstunet framførte Berit Seljeseth Osa ei helsing til dei eldre og ved minnestøtta var det Ingvar Torsvik Myrvollen som heldt tala.
Det er ikkje alltid lett å få med seg kva som blir sagt i slike anledninger. Ein står kanskje for langt vekke eller høgtalarane sviktar, men no kan du i ro og mak lese desse talene.
Her er helsinga frå Berit.
God dag og gratulerer med dagen alle sammen.
Eg har fått den ære og helse alle dokke som bur i Omsorgstunet på nasjonaldagen, og det synst eg var ei kjekk oppgåve å få..
Det vert sagt at 17. mai først og fremst er barna sin dag. Og det er det nok kanskje, men eg er sikker på at mange av dokke som bur her i Omsorgstunet veit å verdsetje nasjonaldagen vår veldig høgt.
De veit mykje meir enn den yngre generasjonen kor stor betydning det har å kunne feire nasjonaldagen som fri og sjølvstendig nasjon.
Sjølv om det er mange år sidan både 1814, 1905 og krigsåra frå 1940-45 er det viktig å stanse opp og minne oss sjølve på kor priviligerte vi egentleg er.
Vi har godt av å ha denne felles feiringa som en påminnelse om kor heldige vi er som bur i et fritt og godt land som Norge. Frihet er inga selvfølge. Det veit de mykje om de som har opplevd okkupasjonsmakta, og dei som var med å kjempa i 2 verdskrig for å få friheten tilbake. Vi fekk friheita tilbake etter lidelsar og savn for mange, takka vere en utruleg offervilje frå allierte og norske frihetskjemparar.
Mange ga alt. Vi skuldar dei ufatteleg mykje.
Det som har brakt Norge framover frå 1814 er mellom anna kampen for demokrati og likeverd.
Frihet og demokrati er viktige bærebjelkar i samfunnet vårt. I Norge tar vi demokratiet som en selvfølge. Det skal vi vere glade for. Det betyr at vi ikkje kan tenkje oss noko anna.
Det denne dagen også minner oss om er dei fellesverdiar dei aller fleste lett står saman om uansett kva som skil oss i politisk oppfatning eller livssyn. Vi har lov til å ha ulike oppfatningar, vi har lov til å tale myndighetene midt imot. Vi har lov til å vere forskjellige og vi har lov til å kreve respekt for kvar enkelts rettigheter og menneskeverd. Men framfor alt så minner denne dagen om kor mykje vi har felles og kor lite forskjellane tross alt betyr.
På nasjonaldagen skal ein la politikken ligge, men eg trur ikkje eg begår noko stort overtramp når eg seier at alle politiske parti er veldig glade for at Omsorgstunet blei ein realitet. Det er godt for både pårørande og dokke som bur her at de kan få vere i bygda på dokka eldre dager. De utgjer på mange måtar ein ressurs som er viktig for Eikefjorden.
Eg veit at de som bur her i omsorgstunet har det veldig godt. Det er ein fantastisk gjeng som arbeider her og som gjer sitt aller beste for at de skal ha det både trygt og godt. Fellesstovene er på mange måtar hjartet i husa og er med og hindrar at ein må sitje ensom for seg sjølv.
Derfor må de bruke dei så ofte som muleg. Ta kaffikoppen med inn på stova i staden for å sitje åleine. Det er så viktig at de kjem saman og kan la praten gå. Kanskje kjem Olav med trekkspelet. Han har iallfall vore flink med det.
Ensomhet er dessverre ofte ei stor utfordring for dokke eldre. Hausten og vinteren er gjerne verste årstida med lange mørke kveldar. Eg veit om fleire som gruar seg til å vere åleine når denne årstida står for tur. Alle burde ha krav på å ha nokon å kunne snakke med uavhengig av alder, for med ensomhet kjem ofte og følelsen av å vere utrygg. Og den følelsen skal ingen måtte bere på.
Eg synst det er flott når eg ser dokke på spasertur bortover mot Sørelva. De er ein fast gjeng som går. Få gjerne endå fleire med. Og med den utsikta utover fjorden er det ein viktig spasertur for både kropp og sjel.
Det er eit inderleg ynskje at omsorgstunet kan utviklast slik at endå fleire kan få gleda av å bu her. Vi veit at behovet er der så vi får løfte i flokk som det så fint heiter. Det gjev ofte resultat.
Til slutt vil eg ynskje dokke ein flott nasjonaldag og håpar at flest mogleg av dokke kan ta turen bort til skulen for å delta i feiringa der. Lykke til med nasjonaldagen.
Her er tala til Ingvar
Andreas Sigvard Hesjedal
omkom i ei forferdelig ulykke på Stavfjorden ved Florø på ettermiddagen lørdag 1. september i fredsåret 1945.
Den fullastede sivile lekteren, ”Thekla”, med til dels ekstremt farlig krigsammunisjon dro ut fra Fugleskjærskaia, men gikk i lufta under arbeid med å dumpe sprengstoffet på dypt vann ved Oddane. Eksplosjonen var så kraftig at noen vindusruter ble knust på Florølandet. 19 menn mistet livet og selve fartøyet var praktisk talt utslettet. Kamerater av Andreas Hesjedal og ungdomslaget i Eikefjord reiste denne steinen her – som ble avduket for 63 år siden – på Nasjonaldagen 17. mai i 1947. I årene etterpå har flere stilt spørsmålstegn ved hvor forsvarlig det var å overlate en så risikabel oppgave – dumping av livsfarlig sprengstoff – til en hel del ufaglærte.
Andreas Hesjedal var egentlig bygningssnekker. Men han deltok i norsk bombekastertropp ved kampene i Valdres i 1940 – under den tyske invasjonen. Sommeren 1945 ble han innkalt som vaktmannskap i det militære heimevernet – da det skjebnesvangre skulle skje. Han ble bare 28 år. Det eneste håndfaste de fant etter eksplosjonen var militærlua til Andreas.
”Også vi når det blir krevet”
- synger vi i nasjonalsangen ”Ja, vi elsker”. Husk at denne nasjonalsangen ble skrevet før 2. Verdenskrig, men denne delen av sangen er særlig aktuell for denne dramatiske tidsperioden. Vi synger med at om det skulle være opp til oss, så ville vi også gjøre vår innsats. La oss håpe det, og styrke hverandre i troen på det.
For historien har vist oss at ikke bare Andreas Hesjedal kan bli satt på prøve. Vi er så vant til fred og velstand i Norge at vi tar det for gitt. Ikke minst må vi lære de yngre generasjoner om hva medmennesker i fortiden risikerte og forsakte. Tilfeldighetene ville det slik at han ikke omkom i Valdres, men ved Florø. Uansett er denne minnesteinen en flott påminnelse om at også vi kan oppleve at svært mange er avhengig av at det enkeltmennesket det gjelder, gjør det som blir krevet – om det aldri så mye er risikabelt.
Da vil jeg gjerne legge ned en krans – som far og reserveoffiser.
